Bluefairys blogg

Jeg har blitt en vannløper. Du vet, en slik langbeint, mager type som løper rundt på overflatespenningen på vannet. Ikke det at jeg er langbeint og mager, snarere tvert imot, men jeg løper rundt. Man kan jo håpe at det faktisk er overflatespenning som holder meg oppe og, men det kan likegjerne være en form for vannplaning -der er jo fart en viktig faktor…  Så derfor løper jeg altså, livredd for å stoppe, for kanskje brister overflaten, og jeg synker. Og hvem vet vel hva som skjuler seg der nede på dypet?

Men så skjer det jo -som det pleier å gjøre når man løper- at man rett og slett blir litt sliten. Og da blir jo spørsmålet: Hvordan i alle dager skal man orke å fortsett denne løpingen? Man kan selvfølgelig ta sjansen og bare stoppe, kanskje er jeg en ekte lannløper? Da vil jeg jo fortsette å flyte, ikke sant? Men hva om jeg ikke er? Da kommer jeg til å synke inn i noe ukjent. Kanskje skummelt, kanskje ikke, men ukjent.

Det er nok på tide at jeg bare lukker øynene og stanser litt…