Ser ikke helt når det skal bli tid til denne motiveringen…

Og kanskje har ikke alle foreldre evnen til å motivere elever til å like en skole de selv hatet så inderlig?

Det er kanskje en tanke -men hva vet jeg- å sørge for at lærerene er engasjerte og motiverte, for DET smitter nemlig over på elevene.

Jeg har en elev i videregående. Jeg er så heldig at han er langt smartere enn moren sin, så han har surfet igjennom grunnskolen på en trygg viten om at han ikke trenger jobbe med leksene. Det vanlige pensumet ga ingen som helst utfordring, og tilleggsoppgavene gadd han ikke gjøre. Vi så frem til videregående begge to, for DA skulle alt bli bedre. Eller vanskeligere da. Det ble snakket om høye krav og mye lekser.

Etter ikke veldig mange uker begynte fraværet å øke. Mye krangling og masing senere, fikk jeg beskjed om at det ikke var noen som helst vits i å møte. En lærer kommer stadig for sent, en lærer er en dott med en full klasse på facebook, en skjønner mindre av faget enn de fleste elevene, og kontaktlæreren er en ryggradsløs dustekjerring som synes SYND på ungene… Av alle lærerene på realfag på den aktuelle videregående skole, er det EN lærer som kan faget, møter når hun skal, engasjerer elevene, og makter å lære fra seg noe. Denne læreren er mattelærer, så i det minste har elevene en skikkelig lærer i det… Jeg spurte en gang om Robert hadde sagt det til henne, og han svarte at ALLE hadde sagt det til henne. For meg høres det ut som det snart er på tide at elever og foreldre får evaluere lærerene.

Kanskje det varme måltidet midt på dagen, som nevnte minister lovde oss (om hun ikke fikk det skulle hun gå av. Yeah right), hadde økt iallefall konsentrasjonsevnen?
Og om lønnen til disse lærerene økes, kunne man kanskje trukket dyktige og engasjerte lærere til den offentlige skolen også?

Så igår, mens jeg surfet rundt og så på flosshatter (!!!), snublet jeg over den lekre saken til høyre her. Det stod noe om steampunk, og det måtte selvfølgelig undersøkes!

Det viste seg at noen selvfølgelig har satt et navn på denne tannhjul-interessen min: steampunk

Veit ikke akkurat om jeg gidder legge om hele livet mitt for å følge stilen, men morsomt er det iallefall!

Nå aner forskere nemlig en sammenheng mellom den “livsviktige” influensavaksinen alle ble bedt om å ta under svineinfluensa-panikken, og narkolepsi…

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/1.7264511

http://www.vg.no/helse/svineinfluensa/artikkel.php?artid=10017991

Jeg vaksinerte ikke. Hverken meg selv eller barna mine. Nettopp fordi jeg mente bivirkningene ikke var forsket godt nok på.

Det er mulig jeg ikke hadde tilgitt meg selv om barna mine ble syke av influensaen.

Men jeg hadde iallefall ikke tilgitt meg selv, om de fikk en livsvarig sykdom fordi jeg ga dem en vaksine jeg ikke stolte på.

Helt ute av sammenheng, men morro likevel:

Jeg føler veldig for å dele dagens hendelser med dere, jeg veit bare ikke helt hvordan… For jeg burde vel funnet på noe sleivete og småspydig, iallefall..?

Men det er helt tomt i huet mitt…

For i mange dager har jeg gruet meg til å møte NAV… Mine tidligere møter har vært dårlige eller enda værre, så det var vel omtrent det jeg ventet.

Men så kommer det en dame ut å henter meg, der jeg sitter med knute i magen og harddisk-krasj. Og det tar ganske mange sekunder før jeg kobler navnet i bunnen av innkallingen, med denne hyggelige damen som jeg har pratet med om vær og unger noen ganger. Og i det øyeblikk det gikk opp for meg at DETTE faktisk ER min saksbehandler, gikk det fort fra overskyet til lettskyet, delvis sol…

Hun var ikke sint heller. Hun så rett og slett glad ut, siden jeg kom dit med en plan og et ønske om å gjøre NOE. Dette NOE trodde jeg ville bli særdeles vanskelig å bli enig om, jeg er jo ikke akkurat noe enkelt menneske å forholde seg til… Jeg liker ikke folk, ikke dyr, ikke autoriteter, ikke tufser og fjols, ikke regnvær eller vinter osv. Nå er jo endel av dette rett og slett bare noe jeg ikke liker, men noe av dette dukker også opp i angst-form…
Jeg luftet forsiktig tanken om at jeg kanskje kunne være med i fjøset til søstra mi, en kveld eller to i uka, bare for å ha noe fast. Eller så hadde jo kanskje uteavdelingen i kommunen vært noe, om man skal tenke litt mer direkte mot en jobb? Jeg mener, jeg kan jo klippe plen?..
Og nøyaktig DER hadde jeg forventet et kjapt nei til fjøsforslaget, begrunnet i at det er familie, ikke yrkesrettet nok, eller begge deler…

Men hun sa Ja. Det syntes hun hørtes ut som en god idè, vi starter med fjøsstell en gang i uka, og når du kan jobbe en eller to fulle dager, ser vi hva vi kan ordne med kommunen.

Så alt var helt greit. Ikke noen stans av penger, tvangsarbeid på Vinn eller Fretex, ingen trusler, ingen tårer, ingenting!
Jeg kan følge en plan både jeg og psykiateren tror er bra, i en retning hvor jeg kan se for meg å jobbe i fremtiden, jeg kan til og med få lov til å sy en ting eller to i firmaet mitt, uten å miste hodet! Og så skal jeg forholde meg til henne, ingen møter med skumle folk, kun mulige etter mørkets frembrudd…

Forresten, jeg ljugde litt… Det ble tårer da… Sånne store, gode som bare kommer når man er skikkelig lettet!

I min trang til å opplyse folket, f.eks om kreklingens fortreffelighet, fortsetter jeg i dag med hyll. Det finnes to slag, rødhyll og svarthyll. Rødhyllen er urettfedig blitt beskyldt for å være uspiselig, i motsetning til svarthyll, som jo bl.a. blir brukt i Sambucol.

Sannheten er at begge hyllebærtypene er giftig i en viss grad, selv om den røde er litt giftigere. Stenene i fruktene inneholder såpass mye gift at de ikke bør spises. Men giften blir borte ved koking, dessuten siles jo frøene da vekk. (Kirsebærstener er også giftige har jeg hørt…).

Det er selvfølgelig også haugevis av vitaminer og ting i bærene, hvilket sier seg selv, siden folkene bak Sambucol gadd å finne den opp… Nøyaktig næringsinnhold gidder jeg ikke finne til dere, men begge hyllebærslagene havner i samme “supermat”-gruppe som f.eks blåbær. Bare Google det!

Svarthyllen vokser desverre stort sett i folks hager. På Nesbyen vokser det en kjempediger i hagen til Sorenskrivergården. Men jeg er litt for sjenert til å spørre noen om å få lov å plukke. Men det er mulig jeg fortsatt tørr gå på slang…

Rødhyllen derimot, er så hyggelig å forville seg så mye at det etterhvert minner om ugress. Den vokser vakkert i milevis langs veiene her, og heldigvis langs små skogsveier og (så slipper jeg endel tungmetaller…). Så i morgen tror jeg at jeg skal til skogs igjen, denne gangen ikke bare for matauk, men litt som forberedelse til neste internasjonale influensa-krise… For det må da være fornuftig å ta et glass hyllebærsaft om dagen, istedet for å bruke hele trygda på helsekosten?

Åja, oppskriften? Tja… Endel hyllebær, minst mulig sukker? Jeg dampkoker først med bittelitt sukker, deretter koker jeg opp saften en gang til, om jeg skulle trenge mer sukker. Blir det enklere? Det er mer arbeid å gå på butikken!

Dette er bilen min. Den stakkars karen har stått ute i vind og vær i TO år, uten å være startet engang. Det er bortimot en dødssynd for van-eiere, og jeg har skammet meg.

Men siden den har nektet å starte, har den blitt stående. Nå var det til og med grodd mose på den… Men så ble savnet for stort, og jeg fikk hjelp av en som faktisk kan bil, så nå går den. Jeg ble så glad at jeg nesten gråt. Det er sant altså.

Så nå er jeg lykkelig, og så snart det ikke regner, skal jeg ut med høytrykkspyleren og fjerne hvert eneste spor av vanstell som måtte finnes. Og så, om høsten er lang nok, skal han få nye dørtrekk, nytt gulv, og nytt treverk.

Så, til våren, skal den få skilter, og jeg skal på van-treff. Og kanskje cruise en tur, og treffe noen jenter jeg liker!

Det var den største kvepsen jeg noen sinne hadde sett, den er nærmere 3 cm lang, og en brodd som kunne skremme livet av Lars Monsen! (Okei, ikke han kanskje…)

Siden jeg er treg av meg, ble inntrengeren puttet i et syltetøyglass (med lokk, i tilfelle den skulle finne det for godt å stå opp fra de døde), men den ble stående på kjøkkenbenken uten at jeg gadd finne ut hva det var.

Så plutselig dukket denne artikkelen opp i lokalpressen, og der er det altså en som kan opplyse om at dette er en kjempetrekveps. I tillegg linker han til Wikipedia, som kan opplyse om at brodden er et eggleggingsrør, og at dyret ikke stikker.

Det var da enda godt, så kan jeg slutte å gå med denne latterlige hatten med bienett!

Om du likevel skulle gidde å plukke dette bæret, kan du lage kreklingvin eller kreklinglikør. Og det er godt. Dog ikke særlig barnevennlig… Men det går faktisk ann å lage saft også! Ikke kokt saft slik saft vanligvis blir laget, for den blir fryktelig bitter. Men råsaft!

Råsaft av krekling!

En kilo krekling, renset og vasket
0,5 l kaldt, kokt vann
10 gr sitronsyre
sukker etter smak

Bærene knuses, vann og sitronsyre helles på. Settes kjølig og tildekt et døgn eller to, siles. Tilsett sukker etter smak, oppskrifta sier 700 gr pr liter saft, men det er alllllltttt for mye. Jeg brukte under 500 gr på to liter. SMAK deg frem!

Safta får dårligere holdbarhet enn kokt saft, så den bør bare oppbevares noen dager i kjøleskap. Den kan også godt fryses.

Smaker vanvittig godt! Og egner seg fint som blandevann…

Og nevnte jeg billig..?

Krekling er stappfull av vitaminer og antioksidanter i lange baner, og selges i helsekost for svimlende priser. Om du vil vite mer, google det da!

Vel, da veit dere jo hva jeg driver med for tida: plukker bær!!!

Etter en liten stund roper han fra senga: Mamma, denne trusa var lur! For nå trenger jeg ikke ta hånda INN i trusa for å klø meg i rompa!

Men altså, her er den beste vitsen jeg har sett i Donald!