Bluefairys blogg

Jeg hadde selvfølgelig tenkt å gripe anledningen til å kjøre denne reprisen fra min gamle blogg når jeg så Murmeluppas innlegg om flerkoneri. Men fordi PCen min valgte akkurat i går å kolapse på, ble dette litt forsinket. Men likevel:

Det er noe jeg har lurt på lenge.. Er mennesket egentlig monogamt? Om vi ikke er, hvorfor har vi da blitt tillært at det er det som er riktig? Og om vi er, hvorfor er det da så mange som ikke er?

Det sies at svaner er monogame. Og det godtar vi uten videre. Men betyr det at absolutt alle svanepar holder sammen til døden skiller dem ad? Er det gjort noen undersøkelser som sier nøyaktig hvor mange svaner som er utro? Og hvor mange prosent av arten må være monogame for å si at arten er det?

Jeg er oppdratt i det samme miljøet som de fleste rundt meg, gifte foreldre, ingen sidesprang (ingen vi fikk høre om iallefall), moral og etikk både på skolen og hjemme osv. De fleste av mine venner og bekjente har “aldri” vært utro. Det er igrunn stort sett meg som med rett rygg sier at “jeg er ikke monogam. Sorry” (til de som nå rynker panna i harme, vil jeg si at jeg aldri har latt som jeg er monogam, og dessuten er singel. Til jeg dør). Så er altså jeg ikke engang med i statistikken som sier at 4 av 5 i parforhold er utro.
Men hvem er så disse menneskene? Det sier seg igrunn selv at en god del av disse 4 som er utro er folk jeg kjenner. Jeg kjenner nok den 1 som ikke er det og, det er ikke det. Men det er ikke 80% som innrømmer utroskap. Ikke 20% engang. Så tallene viser vel helt klart at det er god grunn for å stille nettopp det spørsmålet: Hvor mange prosent må være monogame for at hele arten skal kalles det? For meg virker det som det da finnes 20% monogame, 1% polygame (muligens), og 79% løgnere. Det kan se ut som det er feil å kalle mennesket monogamt. Det riktige ville vært lystløgner eller bedrager. Så hvorfor går vi da rundt med bena samlet (så lenge noen ser oss) og later som om vi aldri har klådd på naboen? Hvem har bestemt at det skal være slik?

Fra naturens side er vel mennesket, og de fleste andre pattedyr jeg kommer på, rett og slett styrt av kjønnsdrift. Den største elefanten er den alle vil ha, den elgen med størst gevir får flest babes, og flodhesten med kulest bæsjespredning får spre frøa sine og. Og dette gir jo rett og slett mening, evolusjonsmessig sett. De beste eksemplarene av arten sprer sine sterke gener så mye som mulig. For det er jo egentlig det vi driver med, sikrer artens overlevelse? (Nå som vi -eller noen av oss- ser mere på penger enn gode egenskaper, kan man jo bli litt bekymret… Men det er en annen diskusjon…) Men altså: når sluttet vi å legge oss etter den beste av arten til enhver tid? Og hvem fikk oss til det?

Prester har så klart mye av skylda, de har jo skyld i det meste tull som er funnet opp, men vi ble vel strengt tatt lurt ut i denne ekteskap-greia før prestene kom? Var det slik at damene en dag fant ut at det er enklere å la mannen skaffe mat? Mens mannen tenkte at det var et lite offer for å slippe å sloss om parring hele tiden? 

Det ville vært mere hensiktsmessig å bli flokkdyr, flere mødre som passer flere barn, og så en og annen hann som kunne hjelpe til å lage noen nye spirer, og kanskje jakte litt? Det hadde jo dekket behovet for hjelp med skaffing av mat, parring, barnevakt og vakthold? Men med dagens løsning?

Nei takk, jeg skaffer heller maten selv…